Lystig sang og øresus

I kjølevannet av en nyfødt dag plasker jeg rundt som en hjelpesløs badeand i et bobblebad. Jeg føler på kroppen min forflytte seg rundt, som et hardkokt egg i en overdrevent stor kasserolle. Det er ikke mye å skryte av, men kjernen holder en standar som er sjelden å smatte på så tidlig en søndagsmorgen i 09.
Jeg tar meg selv i bryte en maktsyk stillhet ved hjelp av en lighter og en ensom sigarett - de glir inn ihverandre som en fomlende hånd i en farlig gul gummihanske.
Jeg tenker stille tanker. Tanker om gleder i livet. Jeg gleder meg over mange ting. Jeg gleder meg over sansene sterkere en en flaske tabasko på et konkuranse innstillt pizzastykke, over at jeg har evnen til og lytte, høre vers, stemmer, menneskers høylydte diskusjoner og engasjerte argumentasjoner.

Tingen jeg gleder meg mest over er støy! Det er understreken til selve livet. Jeg vet jeg lever når de irriterende kirkeklokkene bobbler og dunker i hodepinen min en fyllesjuk søndag. Eller måten idyllisk fuglekvitter kun høres jævla dust ut en kjip regnværs dag i skogen sammen med klassen.Støy som for meg bekrefter at jeg fortsatt lever. Men i min gledelige ekstatiske egoisme vandrer tankene mine over på andre, mine medmennesker. Jeg kommer til å tenke på hvordan en døv person lytter til livet? Jeg tenker sørgelige tanker. Hvorfor tenker jeg sørgelige tanker?
Kommer det av uvitenhet og fremmedfrykt ovenfor en levemåte jeg så absolutt ikke kjenner til? Kommer det av medlidenhet for hvordan de som mennesker skal klare seg i et sopass innrammet og dømmende samfunn?

Jeg er usikker. Atter en gang pisker tankene ned på meg som en grå regnbye. Hvorfor fenger dette meg, jo det må komme av alle julebordene og selskapene hvor jeg spillte den ikke dømmende hygglige servitør med vinflasken ivrig til rådighet. Jeg har mest lyst til å måpe av beundring. De virker så livsglad disse menneskene, så sterke og livsglade. Selvironiske og vinnende vesener tross i all sin motgang. De synger imot meg av ren glede, uten bekymre seg over resultater. Dette er trygghet.

Jeg vrir på det. Tenker at den enste musikken de kan høre er sine egne tanker spille livets melodier. Funderer over hvor flink jeg er å stenge av mine egne tanker med en plate Rammstein om alt går til helvette.
Usunt! Jeg slipper unna, jeg sleiper meg avgårde. Jeg tar ikke stilling til problemet! Jeg skyver det under lydfrikvensens magiske teppe. Men disse menneskene, de er født modige. jeg vedder en gråslitt bukse på at ingen kan vende blikket innover, slik disse kan. De er modige. De er hellige vikinger, og hva er jeg? Jeg er krigeren som la meg ned å spillte død før slaget var over.

-Think

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits