Sov godt, lille venn.

Idag er det fire år siden ulykken. Fire år - det er lenge det. Og det virker av og til som det var igår at det skjedde.
Mange tenker at "det går over" etter så og så lang tid. Det gjør det ikke.
Klart man fungerer bedre i hverdagen fire år etter, enn dagen etter, men det er så mye folk ikke vet, ikke ser, ikke kan føle eller forstå.
Sånn som idag. Det skal ingenting før jeg tar til tårer. For idag tenker jeg så mye på den dagen. Om og om igjen.
Jeg vil ikke, men jeg gjør det. Jeg tenker på familiene som sitter igjen med så mye sorg og så mange ubesvarte spørsmål. Jeg tenker på hvor urettferdig livet er, og jeg forbanner meg fortsatt over veiforholdene i Norge, og over høy forsikring på nye biler og på mange mange mange mange mange andre ting. Er det noe noen kunne gjort annerledes? Var det min feil? Hvorfor skjedde det med mine venner?
Jeg skulle byttet meg selv med hvem som helst av dem uten å blunke. Det er så jævlig vanskelig å forstå fortsatt.
Det er ikke en mening med alt som skjer, det er bare bullshit. Hva faen var meningen med det da?!

Ingen fortjener å miste noen de er glad i. Ingen fortjener å gå gjennom det så mange av oss har måttet gå gjennom.
Det gjør deg sterkere, kanskje. Mer "rustet" til å takle enkelte situasjoner, kanskje.
Det gjør meg svakere også. Tar til tårene når jeg ser noe trist på tv, det gjorde jeg ikke før. Griner bare jeg hører en sang som minner meg om henne, om oss to som ung og lovende med alt foran oss.
Alle forventer at du skal gå rundt og smile hele tiden, at du skal ta det som en voksen og komme deg over det.
Jeg kommer ikke til å glemme de. Ikke noen gang. Jeg kommer alltid til å huske små ting fra vår tid sammen. Små ting og store ting. Krangle-ting og venne-ting.

Jeg har ikke hatt en bedre venn enn deg, og det kommer jeg aldri til å få. Det var oss to, med samme hjerne i to eksemplar. Det var bare du som kunne fullføre setningen min, og vite hva jeg kom til å gjøre før jeg visste det selv.

Jeg savner deg. Jeg savner dere alle. Hvil i fred.

"You were my friend, you were my trust,
My God I miss you so much
I still see the car crash in my mind...
Busted glass and painful screams
that night.

Like the world is turning inside out
Like the angels came and made it right.

I was walking down the street tonight, but we will meet again,
sometime, again,
someday, again."

(Dina Misund, Someday)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits